about «SECOND GLANCE»

Utrykket “solnedgang” som er godt kjent av alle, holder
oss fast i den falske holdningen at vi, jordens beboere,
er solsystemets sentrum. At til og med solen dreier
rundt oss, ved at den går ned og opp hver dag. 
Selv om
vi har visst i århundrer, at vi er skapt i symbiose med
planeten, som dreier rundt solen, utrykker vi oss som om
vi ikke vet det. Vi har vennet oss selv til å se at solen går ned bak horisonten eller ned i havet.

«egg – solnedgang» egg i plastikk

Vi ser virkelig at solen forsvinner bak horisonten, og når forestillingen er slutt og det er natt, legger vi oss,eller fortsetter kanskje våre gjøremål etter å ha skrudd på knappen som frigjør solenergien fradets nettverk der vi holder den fanget …
Menneskesinnet er oppfinnsomt, lurt, ulogisk , irrasjonel. Disse evnene kan være et handicap når de holder oss fast i absurde vaner som ikke er forenlige med vår kunnskap. Samtidig kan de berike oss når de tillater oss å gjøre overraskende oppdagelser som kan redde oss ut av tunge, statiske rutiner. 
Drevet av behovet for å studere solnedgangen, forente jeg uttrykk og virkelighet, og godtok at emnet tilhører klisjéenes verden. Pirret av det, startet jeg en “samtale” mellom meg selv og fenomenet solnedgang. Jeg gjennomførte en observasjonsøvelse med maleri og tegning som verktøy. Jeg stilte opp med palett og tegneutstyr daglig på den samme kaien og rettet blikket i retning horisonten, i skumringen, i en to måneders periode. I løpet av de tre årene som øvelsen varte, ved sommer solverv, nedfelte sporene etter min sinnstemning seg i mine malerier, tegninger og collager, alltid i samme format, 21 x 21 cm, på papir. Når det var tåke, og det fargerike skuet var usynlig bak tåken, lagde jeg et grått bilde. Noen ganger kunne jeg bruke rester fra byens avfall i bildene ; en parkeringsbillet, en ispinne og andre ting. Eller naturavfall som en del fra en måkeskjelett… Jeg malte på en sølv chips-pose funnet på asfalten, et umulig underlag fordi den tørre gouachen flaket av, på en asbestplate fra en gammel motor… Jeg ønsket å gi solnedgangens skjønhet et handikap ved å forrurense den med det avfallet som lå og slang. Jeg næret på denne måten min tilstedeværende og uhångripelige intuisjon som visket til meg, at bak den kollektive erfaringen “se en vakker solnedgang”, gjemmer det seg en løgn som jeg nektet å slutte meg til. Jeg fulgte intuisjonen. Oppdagelsestrangen drev meg til å organisere en turné i byer og tettsteder på Sørlandskysten og i Ryfylkefjordene, med en mobil innstallasjon med fotokopier av arbeidene. Installasjonen handlet ikke bare om bildene, men også om den gjennomsiktig plastbaldakinen de var sveiset i, de urbane og maritime miliøene som jeg foldte dem ut i, og bevegelsene i tid og rom. Campingbilen jeg hadde brukt som atelier på kaien var også turnéens kjøretøy, og tok oss med, installasjonen og jeg, gjennom foranderlige atmotferiske- og sinnstemninger.

Deretter viste jeg oppsumering av det hele i Stavanger Kunstforening, under tittelen “solnedgangsarbeidet”. I et rom stablet jeg de første studiene på en euro-palle, godt tradisjonelt montert i gull- og sølvrammer. Mellom gulv og tak strakk jeg min ” Egg i solnedgang” og flere bilder med “Norsk solnedgang”, de siste laget av Nordsjøolje sveiset inn mellom to gjennomsiktige plastfolier. (les anmeldelsen). I et annet rom utformet jeg installasjonen “Euforisme”, med sølvballonger fylt med helium – halvparten holdt tilbake av gjennomsiktige plastbånd bundet til glass fylt med cognac – mens den andre halvparten føk opp til glasstaket. Ved enden av like plastbånd i hodehøyde, hang det Nordjøolje sveiset inn mellom to tynne plastfolier. På ballongenes overflate som reiste seg fra glassene i ansikts høyde, var det skrevet afforismer. Under presentasjon som varte i tre uker, viste jeg to performancer, “Vernimage” og “Finissage”.

“Vernimage” : Jeg løftet bildene fra pallen og monterte dem på et underlag lik Anselm Kiefer’s akvarell, « Die kunst gehts nie unter » som viser “midnattsolens bane” over horisonten. Deretter knuste jeg glassene som holdt maleriene, tegningene og collagene fanget… Etter denne bråkete ødelelggelsen, begynte jeg å male på den nye overflaten, en parafrase over Kiefer’s akvarell.
“Finissage” : jeg festet de resterende bildene på et stort format (2 x 3 m) og med en svevende musikk av Jan Garbarek, skrev jeg følgende ord nedenfra og oppover :

Det er natt !
i en forrykkende fart.
…jorden transporterer oss i sin skygge
Lyset lager rosa, gule, fiolette og orange grimaser…

Så malte jeg over, nedenfra og oppover igjen, en stigende natt, med en egen maling blandet på stedet av jord, egg og rå nordljøolje. Jeg avsluttet seansen med å invitere skarpskytteren Einar Tunheim til å sikte med våpenet sitt på denne nymalte natten. Våpenet avdekket, med små hull, mine observasjonsarbeider…..

………Mine første observasjoner satte i gang en ny bevistgjøring som, styrket med disse handlingne, er følgende : Hver morgen og hver kveld gir meg mulighet til å føle tilhørighet til en fantastisk verden som ønsker meg velkommen, og som eksisterer i samspill med den nærende stjerne solen. Både jorden og solen er i bevegelse i egne tempoer, og hver lys- og skyggeovergang som disse skaper, gir meg mulighet å se jordens rotasjon med det blotte øye tross størrelsen, og å kjenne på dynamikken som livet mitt næres av. Jeg hadde i min ungdom tendens til å glemme dette, låst i statiske holdninger forurenset av tro, og holdt igjen i fossiliserte uttrykk…

For å krone denne oppdagelsen min, lanserer jeg idag utfordringen om å finne utrykk som blir så presise og i så intim relasjon til fenomenet, at de ertatter den løgnen som skaper klisjéen, og som styrer våre vaner.
Jeg inviterer til å se lys- og fargeforestillingen som viser seg for oss, og som vitner om vår daglige reise i universet. Fartøyet Jorden transporterer oss daglig i sin skygge og i solens lys. La oss oppdage på nytt, hvordan horisonten hever seg om kvelden og senker seg om morgenen foran ildkulen, og være fullstendig tilstedet med hele kroppen. Kanskje noen vil kjenne farten.

In 1992, I feel the need to explore my relationship to sunset images as a cliché and start  a basic exploration work process on te subject. I paint and draw on paper sized 21 x21 cm, during the three following years, develop observations also in collage and photography technics in the same format. I play with the photocopying of the works, create a mobile installation of the pictures, and start a tour in Norwegian towns. This process ends in 1998 with the exhibition in Stavanger Art Association (Kunsthall Stavanger), two performances, «Vernimage» and «Finissage»,  and the installation «Euphorisme»  a process started during a residency at the Foundation Danaë in Jarnac – France. The conclusion of those experiments opens the understanding about my own prejudices about the subject. Those  are based on what the popularization of the picturing and the semantics of «sunset» and «sunrise» expresses to describe the transitions between night and day and reverse. I discover how my own prejudices, rooted in my negative attitude to the clichés, hinder me to see the phenomenon and appreciate it’s true qualities…
From then on is my focus on the subject on doing varieties of exercises through performance, installation and video expressions, to improve my  way of thinking and my following attitudes.

The work is mainly performative.

Performance workshops: bringing severals persons to do “bridge-walks” as the horizon rises before the sun  called also “in the sunset”, a sculpture balancing on the head.

Presentations as performance

Performance stunts

Performances shared online:
THE ACTION – online – IS THE ARTWORK
.
“I invite you to walk slowly on a bridge, as the horizon rises before the sun, at dawn (in the sunset), an object created or found by you, balancing on your head, have a picture taken and  send it to this blog. You can be anywhere in the world. Your picture will be added to this page.” Agnès Btffn

Kiki Flørli 2007, foto A-Btffn

The sculpture:

“The concept of “together” that grew in the Btffn project is also present in her choice of materials for her new project. Here, the objects she makes to carry hold themselves together without glue or similar means. She creates, for example, more or less spherical shapes by knotting together sheets of newspaper or by plaiting plastic bags.
This technical choice expresses Btffn’s intention to manifest a harmonious solidarity of the project’s component materials, and to create an essential unity appropriate for each individual object and its component materials. Both simple and complex objects are logically organized in ways that seem to animate them with a unifying force. By constructing the object in this way, the artists seems to be using symbols to concretely manifest the gravitational force that binds and organizes the celestial bodies of the Universe.”     Sylvain Berland

Gunnvor, foto A- Btffn
Flørli 2007


«SUNSET WORKS»

—-

Advertisements